Death Valley

Månelandskapet i Death Valley bør sees fra bil, med plenty vann i reserve og aircondition på max. Og da er det litt bekymringsverdig at det står et skilt ved grensen til nasjonalparken som anbefaler at man skrur av airconditon for å unngå at motoren overopphetes.

Neste skilt advarte mot ekstrem varme, noe du definitvit vil merke om du fulgte det første skiltets råd og skrudde av airconditionen!

Heldigvis gjelder dette hovedsaklig for eldre biler, og de fleste nyere biler har ikke problemer med varmen. Temperaturen ligger rundt 40 grader C og kan komme opp i over 50 grader på sommeren. "But it's a dry heat" som de lokale trøster seg med.

Vi nådde faktisk 124 grader F, men da var det jeg som kjørte og Anders fikk prestasjonsangst med speilrefleksen, så det ble ikke foreviget desverre.

Inne i nasjonalparken er det et veldig variert landskap: rød sandstein, runde leirelignende formasjoner og sanddyner. Den uttørkede innsjøen i Badwater ligger 85,5 meter under havoverflaten, og det er stilig å stå ute på "bunnen" og se opp i fjellsiden på et merke der det står "Sea Level" (se bildet under).

Vannet blir kalt Badwater fordi det er så salt at det ikke er drikkbart.

Det ligger fortsatt litt vann der, en liten pytt som blir til av den nedbøren som treffer fjellene og renner ned under jorda og ender opp i bunnen av dalen. Vannet tar til seg mineraler fra de forskjellige bergartene og blir til slutt ikke drikkbart.

Selv etter korte turer ut av bilen ble vi småkvalme og slitne på grunn av varmen, så det var godt å sette seg inn i den kjølige lufta fra A/C'en igjen.

Skal du ut å gå i sanddynene, så ta kun med deg de tingene du ikke er redd for å få sand i: Sanden kommer til over alt! Kameralinsa til Solveig ble aldri den samme etter den turen!

Death Valley er et spektakulært sted, utrolig fascinerende landskap, men samtidig ekstremt ugjestmildt. Siste dødsfall i parken var i august i år, da en 11 år gammel gutt døde av dehydrering. Han og moren rattet rundt ute i ørkene med jeep da de kjørte seg fast i sanden og ble sittende i dagesvis. Så det kan være en ide og holde seg til hovedveiene! (Det er sjansen litt større for at noen kjører forbi om det skulle skje noe, i og med at det besøkes av en god del turister!)

Vel ute på vestsiden av dalen kjørte vi langs en liten vei sørover for å finne Ballarat, en liten prikk på kartet merket "Ghost town". Etter å ha manøvrert oss gjennom 2 mil på grusvei (hvor vi nesten kjørte på et esel) kom vi frem til det som mest så ut som et skrottun med noen gamle forfalte bygninger. Her bodde det to gamle originaler, den ene presenterte seg stolt som forvalter. Han har nok relativt rolige dager, for så mye forvaltning å skryte av var det ikke. Han kunne stolt fortelle at de kjente en norsk dame, og hun kunne jaggu drikke! Joda, sa den andre og dro på det, hun er vel egentlig alkoholiker. Herlig norgesreklame.

Det mest interessante å se i Ballarat er utvilsomt massemorderen Charles Mansons gamle pick-up. Den ble tauet til Ballarat av noen skrotnisser, sannsynligvis tidlig på 1970-tallet. Ballarat er er forøvrig en gammel "boom-town", som levde og vokste fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Som med så mange andre byer av dette slaget var det gruvedrift som holdt liv i byen, og når det var tomt for sølv forsvant folket.

 "The Caretaker"

Vel ute på vestsiden av dalen kjørte vi langs en liten vei sørover for å finne Ballarat, en liten prikk på kartet merket "Ghost town". Etter å ha manøvrert oss gjennom 2 mil på grusvei (hvor vi nesten kjørte på et esel) kom vi frem til det som så mest ut som et skrottun med noen gamle forfalte bygninger og campingvogner. Her bodde det to gamle originaler, den ene presenterte seg stolt som "The Caretaker" (forvalteren). Han har nok relativt rolige dager, for så mye forvaltning var det ikke å skryte av. Han kunne stolt fortelle at de kjente en norsk dame, og hun kunne jaggu drikke! Joda, sa den andre og dro på det, men hun var vel egentlig alkoholiker. Herlig norgesreklame.

 "No Vacancy"

Charles Mansons gamle bil.

Det mest interessante å se i Ballarat er utvilsomt massemorderen Charles Mansons gamle pick-up. Den ble tauet til Ballarat av noen skrotnisser, sannsynligvis tidlig på 1970-tallet. Ballarat er er forøvrig en gammel "boom-town", som levde og vokste fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Som med så mange andre byer av dette slaget var det gruvedrift som holdt liv i byen, og når det var tomt for sølv forsvant folket.