Band of Horses

Lørdag startet vi dagen med en bedre frokost på Hermosa Beach og noen timers steking i sola før vi stilte inn vår kjære Navman (GPS) i retning Pomona. Eter en noe lenger kjøretur enn vi hadde forventet kom vi frem til en liten by Anders sammenlignet med Gjøvik. Vi hadde booket oss inn på et hotell i nærheten for å spare taxipenger, men på grunn av dårlig tid (har jo med en Selj å gjøre) landet vi likevel på en drosjemansbil. Dette viste seg å være likegreit: sjåføren forklare at de lokale heltene "12th street gang" sin siste bedrift var å skyte ned en politimann i det han kom ut fra tinghuset. Han avsluttet historien med å vise oss hvor 12th street lå; kun kvartaler fra hotellet vårt (Ikke helt som Gjøvik alså). Billettene var rimlige i pris og lette å få tak på, men det betydde ikke alt det ikke var mange som skulle på konsert!! (Jeg tror muligens arangementer på The Fox Theater er det eneste å finne på i denne lille byen, om du ikke ønsker joine 12th street gang vell å merke). Køen slyngret seg langt nedover gata, og vi så litt mørkt på det en stund. Men som vi etter hvert har skjønt så er det noe amerikanere kan, å det er kø! De er gode på både å skape dem, stå i dem og sist men ikke minst få dem til å gå radig unna! Vell inne ventet nye køer til barene, men ikke noe å skrive hjem om (so I`m not going to). Men lokalet derimot er verdt noen setninger. Det kan best sammenlignes med Nasjonalteateret dersom man hadde røsket ut setene ogsatt inn bølgebrytere, men beholdt bankongen for VIP-gjester. Tidlig 60talls stil og egen takterrase satte preg. Konserten var forresten også bra! ;)Et morsomt skilt vi kjørte forbi på vei fra Pomona til Vegas.

Los Angeles

Byen ved USAs ende.

Å bo i Los Angeles uten bil er som å drive rein på Finnmarksvidda uten snøscooter: det kan gå, men forholdene ligger ikke akkurat til rette. Byen er enorm i utstrekning, bestående av egne småbyer. Det finnes noen busser og en t-bane, men sjansene for at disse går fra der du er til dit du skal er heller små. Så lei en bil. Gjerne med GPS, for når du durer av gårde i 110 km/t på en fem-felts motorvei kommer avkjøringene relativt fort mot deg. Men når du til slutt har manøvrert deg ut til en av de mange strendende, der Stillehavets bølger slår mot land og sola ser ut til å skinne 365 dager i året, da glemmes trafikken. På Hermosa beach ligger en liten gågate med restauranter, og det er godt med parkeringsmuligheter. Gågaten gir Hermosa Beach et naturlig sentrum (eller så er det fordi parkeringsplassen ligger der). Det er god surf der, og hvert år innlemmes en surfer i Hermosas Hall of Fame og får navnet sitt på piren. Litt dyrere er det på Manhattan Beach, og du må gå opp i bygatene for å finne noe å spise. Stranden er flott, byen også, men det er litt "heisann Montebello" over det hele. Reklameflyene flyr jevnlig langs strendene i LA. Lengre nord er Santa Monica pir verdt et besøk. Her er det alt fra pariserhjul til lokale kunstnere som selger verkene sine. Og karamellpopkorn, nok et utslag av amerikanernes uforklarlige blandinger av salt og søtt. Mellom Santa Monica og Manhattan ligger Venice Beach. Ikke på langt nær så glattpolert som de andre strendene. Her er det, i tillegg til flott strand, en rekke boder og stands der du får kjøpt det nyeste innen alternativ medisin, og håndverk. De kulturelle innslagene er det mange av. Stranden i "Dogtown" er nok den av strendene vi besøkte som hadde det største særpreget og mer å by på enn bare fin sand. Det går an å leie sykkel, eller tandemsykkel, som er ekstra artig, og sykle en asfaltert sykkelsti opp langs strendene. Dette er en fin måte å få sett mye på, spesielt hvis du sitter bakerst og ikke tråkker :-)

Her vil åpenbart Anders at dere skal tro det er jeg som har skrevet innlegget, men alle som kjenner meg vet jo at jeg ikke skriver smileys med bindestrek-nese! Busted! :) - Solveig)

Beverly Hills og Hollywood er spesielle steder. Reiseguidene forteller at det er her den amerikanske drømmen om berømmelse lever i beste velgående. Langs Sunset Boulevard ligger stjernene til minne om de største i underholdningsbransjen. Løfter du blikket fra fortauet ser du at omtrent annenhver butikk selger klær og varer "for voksne". Den andre halvparten selger brukte klær, eller vintage (årgangs) som det heter.  

Hollywood-skiltet er verdt kjøreturen. Du kommer riktignok ikke helt frem, men det er strengt tatt heller ikke nødvendig. En god ide er å sjekke litt på nettet for tips til hvordan du skal finne frem til gode utkikkspunkt. Opprinnelig sto det Hollywoodland der, og det var en reklame for et eiendomsprosjekt. Salget gikk treigt i begynnelsen, men man kan trygt si at det tok seg opp. Nesten hele skiltet hadde forfalt på 1970-tallet, men så ble det tatt initiativ til oppussing og Hollywood-delen ble restaurert.Det er shoppingmuligheter langs blant annet Melrose Boulevard for de som ikke helt har inntekt for å handle på Rodeo Drive. På vei opp til Hollywood-skiltet så vi advarsel mot klapperslanger. De så vi lite til, men det var to kollibrier der, langt mer ålreite dyr.

Carmel by the Sea

På vei nedover langs kysten var vi innom Carmel-by-the-Sea. Her var Clint Eastwood ordfører på slutten av åttitallet. Parkometere og neonskilter er forbudt, og hele stedet har en veldig god stemning over seg. Litt som et slags amerikansk hyttetun møter landsby fra femtitallet :) Og det er det eneste stedet vi har vært til nå som ikke har Starbucks og MacDonalds! Men det var en café som solgte kaffe laget av Starbucks da... De hadde også et svært gjennomfør fotogalleri med, mer eller mindre lokale helter og naturskjønne svart/hvit-bilder. De som imponerte mest var Ansel Adams, William Scott, Brett Weston og Roman Loranc. Både postkasser, søpplekasser og sykkelstativer var laget i tre, ikke noe plastic fantastic der i gården. Og de hadde en nydelig hvit sandstrand. Men vannet var bikkjekaldt.‏

Highway 1

Etter overnatting i Salinas fortsatte vi videre nedover mot LA. Første stopp var naturreservatet (i amerikansk forstand, du kan kjøre rundt mesteparten, med unntak av de fineste stedene) Point Lobos. Det var utrolig fin natur der, og vi så sjøfugl, sel, havørn og hadde nærkontakt med rådyr og skogsmus.

(Klikk på bildene for å forstørre dem)

Utpå kvelden kom vi frem til San Simeon langs Highway 1, og overnattet der. Neste dag dro vi til Hearst Castle, et gigantisk slott bygget av William R. Hearst, som tjente seg rik på et mediaimperium på begynnelsen av 1900-tallet. Han hadde også USAs største private dyrehage, med bla løver og sebraer (sistnevnte gresser fortsatt fritt på området rundt slottet). Temperaturen steg for hvert stopp vi tok nedover kysten. Her tester vi vannet ved Carmel-by-the-Sea, ikke akkurat varmt nok for bading. Solveig leser kart og konkurrerer med GPS-damen om å finne den beste ruta inn i LA. Det ble middag på Lovers Point i Pacific Grove. Fra vinduet på restauranten så vi ikke bare ett, men to brudepar som kom for å ta bryllupsbilder på stranda (dvs, det var mer en klippe). Kort, men romantisk solnedgang i Mailbu.

Polaroid

Jeg har lenge vært fan av looken et polaroidbilde gir. Det er noe med den litt blurete, desaturerte, men varme 70talls-feelen og den klassiske og sjarmerende polaroidrammen!Under en av mine mange turer innom Urban Outfitters (de er jo over alt - heldigvis) ble jeg tipset om at de skulle selge et begrenset antall polaroidkameraer med film. (For de som ikke har fått det med seg så er altså polaroidfilm ute av produksjon). Filmene som nå selges på Urban er de siste som ble produsert og er spart til dette "stuntet" som er en del av The imposible Project. Et prosjekt med kun et mål: å få polaroidfilm tilbake i produksjon. Ved å kjøpe kamera og film støtter man med andre ord dette fantastiske prosjektet som jeg, etter selv å ha blitt innhaver av et polaroidkamera, selvfølgelig ønsker skal lykkes. Ryktene om salget plukket vi opp i San Francisco, selve kamera ble anskaffet i Los Angeles og hamstringen av film foregikk hovedsaklig i Las Vegas. Greit å spre det litt utover!

San Francisco

Chinatown & Alcatraz:På vår andre dag i San Francisco har vi vært ute i bukta og besøkt Alcatraz. Omvisning på lydbok med tidligere fanger og fangevoktere var veldig bra. Litt av en plass, det at det ligger midt i kalde og forblåste SF bay kommer ikke frem like godt på Discovery channel. På veien tilbake fikk vi sett sjøløver på Pier 39, de lå for det meste og feta'n på flytebryggene som var reservert for sjøløver. Etter å ha forspist oss grusomt på indisk mat, ble det cable car tilbake til hotellet. Godt at de har tre uavhengige bremsesystemer, for bakkene her er skikkelig bratte!

I morgen må vi finne nye sko til Solveig, seks år gamle Chuck Taylor All Stars er ikke bra for turistbeina. Tirsdag var vi nede på Fisherman's Wharf, et slags tivoli/turistfelle på kaia. Men et artig sted:) Vi besøkte Ghirardelli sjokoladefabrikk, der vi delte en brownie med is til kaffen. Dette viste seg å være ei halv langpanne med kake, presset sammen med en liter is oppi et glass. Da vi takkket nei til pisket krem fikk vi ekstra is og sjokoladesaus... En flyer ga oss gratis vinsmaking, perfekt for to som ikke akkurat sitter inne med overskudd av kunnskap om vin. Heldigvis var det bare å smile og drikke. Med en fin promille klatret vi opp de bratte bakkene fra kaia til Lombard street, "verdens mest svingete gate". De skal prise seg lykkelige for snøfrie vintre her. Som ved et mirakel ble vi sultne igjen etter tønna med is og brownie. I den veldig hyggelige, italienske bydelen North Beach, falt valget naturlig nok på thaimat. Mye på grunn av navnet: Tuk-Tuk Thai. Maten var billig og utrolig god! Etter at Solveig endelig var ferdig med etterarbeidet etter Oslo Fashion Week, erklærte vi ferien for offisielt åpnet ble det tur med en gammel dobbel-dekker over Golden Gate bridge og nasjonalparken som hører til området rundt broen. Været var perfekt, sol og blå himmel (to dager etterpå lå tåka tjukk), og det var en fin tur med mye bra å se på. Vi var de eneste turistene på bussen, så det ble 1.5 timers pivat omvisning :-) Vår siste dag i SF dro vi til Haight-Ashbury, der hippiene samlet seg under Summer of Love i '67. Det eneste som var igjen som var gratis og love nå var å gi penger til tiggerne/poetene/kunstnerne/"sekken-min-ble-stjålet-kidsa". Og så var det gratis internett på The Blue Cafe! Men det var verdt turen, fint nabolag og mange morsomme butikker, det er like tett mellom second-hand butikkene i Haight street som det er mellom sjenkestedene i Stavanger. Vel tilbake fra hippie-himmelen hentet vi leiebilen og dro ut til Berkeley for å besøke venner av familien Selj. Det ble nydelig middag og godt drikke i godt selskap, og en overnatting i frisk sjøluft i åsen over Stillehavet. Til slutt noen bilder som ikke har stort annet til felles enn at de alle er tatt i denne fantastiske byen!

Toms Shoes

One for One - Shoes for a better tomorrowDa ble det sko, både på meg og Anders. Toms er merket, og konseptet bak er at for hvert par sko som selges skal et par gis til fattige barn i sør amerika. Det er blitt en stor hit her i statene, og under vårt (nokså korte) besøk i Carmel by the Sea (som forøvrig er et veldig koselig sted med masse gallerier og koselige kafeer, men mer om det senere) ropte noen forbipasserende til oss "TOMS! - Way to go guys! I love you both so much." Vi lurte litt på hva slags forbindelse han kunne ha til merket, men slo oss til ro med at han antagligvis bare var fan av konseptet. Skoene er lette og gode å gå i, men noe overpriset til å være tøysko, spesielt hjemme i Norge (selvfølgelig rimligere her). Men man får tenkte på at man gjør en god gjerning. Om du er i tvil, sjekk denne: Og om ikke det var nok til å overtale deg så kan jeg føye til at stjerner som Keira Knightley, Liv Tyler, Brad Pitt og Scarlett Johansson går med de assa! (Kilde: minmote.no) Hehe; så løp å kjøp!

Downtown Manhattan

Igår brukte vi formiddagen i travle Manhattan. Vi startet med en bedre lunsj på en fantastisk Deli; "Oliva" vi oppdaget sist vi var i byen! Og den levte opp til minnene! Her har de alt fra pizza og samkfulle sandwiches til sushi og varm buffe. Det perfekte lusjstede som hadde vært ruinerende å bo i nærheten av! Ikke fordi det er dyrt der, men fordi alt er så utrolig godt!! Det ligger midt i Manhattan, ved City Hall. Perfekt å stikke innom for nistehandlig til en lang dag med sightsing. Hopp on hopp off-citytours stopper også rett utenfor. Perf.!Noen snapshots downtown: Anders ville få med seg stedet hvor dopapir ble oppfunnet: City Hall (rett ved Deli`n ja) og en happy turist som nettopp har anskaffet seg boka: "Broke-ass Stuart`s guid to living cheaply in New York City" - det var plantannet her han fikk tipset om hvor dopapiret ble oppfunnet - en veldig billig ting å få med seg i New York siden ingenting var gjort ut av det! :P (Som man kan se i bildet over!) Boka ble oppdaget på Urban Outfitters (som forøvrig er en klesbutikk). I den lille samlingen med bøker de hadde til salgs fantes det også en bok kalt: "Help! My apartment has a kitchen in it!" - Noe som er veldig passende navn på en kokebok for New Yorkere siden de aller fleste spiser ute og flere leiligheter faktisk ikke har kjøkken!

The Hood

Vi bor som sagt på Hotel Alexander i 94th st. & West Ave. på The Upper West Side. Et koselig område med Broadway og Central Park som nærmeste nabo. På bildet over til venstre ser du utsikten vår fra hotellet. Bildet til høyre er et par kvartaler lenger opp ved Central Park. Her spiste/drakk vi frokost (Jamba Juice) og gikk tur første morgenen vår i New York. Kvelden før fant vi et sushisted i nabolaget med veldig godt sushi. De serverte noe sukkerertlignende som appertif. Forskjellen var at den var hårete og seig å tygge. Etter en liten heads up fra servitøren "fant vi ut" at man skulle presse ut ertene inni og kun spise de. Da ble det betraklig mer appetitlig ;)Dyrelivet er overraskende rikt i denne gigantiske parken, til tross for at den jo ligger det man kan kalle en pulserende storby. Midt inni parken kan man finne et fulgereservat som er blant amerikas rikeste på fulgearter. Det kryr også av ekorn. De kan se søte ut, men jeg vet av erfaring at de er livsfarlige! Jeg ble nærmest angrepet av et under vårt forrige opphold i New York! Det er kanskje med ekornene i New York som med beboerne her; det finnes alle typer, og jeg var kanskje uheldig å traff på et gangsterekorn som hadde forvillet seg ned fra The Bronx.