New York Fashion Week - More then Fashion

 

New York Fashion Week is so much more then fashion! Er man heldig kommer på en Opening Night i Hells Kitchen kan man finne gate etter gate og etasje på etjase med spennende galleri åpninger, interesante mennesker og gratis alkohol.

 

Lekker kunst, i orginale lokaler som man aldri ville funnet frem til uten en lokal-kjent! Inn en industri-dør, opp fire smale trapper, til venstre inn en sliten gang og plutselig befant du deg på en fancy Modern Art Galleri Opening med kanapeer og champange. Og når de gikk tom for champangen var det bare å spasere over gata, eller inn døren ved siden av. Det var litt som et gammelt Super Mario-spill. Uendelig med dører å velge mellom, og ca 80 % av dem gjemte spennende happenings av ymse slag.

 

Noe mer forstyrrende enn annet.

Brooklyn

Brooklyn hadde vært den fjerde største byen i USA dersom det ikke hadde vært en bydel i New York. Så akkurat som med Manhattan er det greit å vite hva man er på utkikk etter før man drar over East River (som egentlig ikke er elv, men en del av Atlanterhavet). Bklyn (som de lokale forkorter det) er ikke mer utrygt enn de fleste andre storbyer, men det kan være greit å ikke svinge kameraet over hodet mens man vifter med dollars, og å holde seg unna bakgater man får dårlig magefølelse av.

I Williamsburg er det "hippe og kule", som det heter på ungdomskolelærebok-språk, New York samlet. Hipt som i kunstnere og avant garde. For kun få år siden var dette et forfalt gammelt industriområde, som byplanleggerne nå har lagt om til leiligheter. Langs Bedford Avenue ligger det tett med cafeer, barer, platebutikker og secondhandbutikker.

På Whyte avenue @ 11th street ligger Brooklyn Brewery. Der er det ølsmaking (type langbord, bar og god stemning) på fredager og omvisninger på lørdager. Vær obs på at du ikke får gratis øl på turen, men så er den til gjengjeld gratis. Og du får kjøpe øl til 4$ stykket av et av de bedre mikrobryggeriene i USA, så da er det ikke så gæli allikevel. Og så er bongene (ingen kontanter i baren) freshe små trebrikker med logo på.

Prospect Park er ikke like stor som Central Park, men minst like trivelig. Stemningen her virket god, en del ballspill og trimmere på sykkel og joggesko. Men her har de også grillplasser der man kan bruke de offentlige grillene, så der ligger de et hakk foran Central Park i brukervennlighet.

Park Slope, har 5th Avenue som en slags hovedgate. Dette minner på mange måter om Markveien, med kafeer og småbutikker.  Vi så ingen barnevognmafia lik den du finner på Grünerløkka, men det kan nok dessverre ikke utelukkes at de kommer frem og dominerer terrenget i helgene. Det er ganske avslappende å gå der og rusle, og du får senket skuldrende litt etter å ha blitt klemt mellom skyskrapere på Manhattan.

Coney Island

Der N-toget gjennom Brooklyn har sin endestasjon ligger stranda på Coney Island. Mest berømt er nok plankefortauet - the boardwalk - som ligger langs stranda. Det er en tydelig forskjell på denne stranda og en typisk strand i LA. Ikke så rent og pent, ikke så blått hav, ikke like fin sand. Men folk koser seg her med forskjellige sysler likevel. Drager er populært. Andre tilbud som å skyte paintball på levende targets finnes også på denne noe anderledes fornøyelsesparken/stranda.

Det er viktig å påpeke at "The Freak" ikke er et dyr, men et menneske. Coney Island er nemlig sterkt imot misbruk av dyr. Du finner derfor ingen fotballsparkende elefanter eller ringhoppende løver i denne parken.
Og selvom det er et stykke å reise fra Manhattan ut hit så er det likevel ganske luksus å kunne ta banen for kun $ 2,25 å slippe unna byens stress og mas på en strålende solskinnsdag.
Vi besøkte Coney Island første gang på våren 2007. Da var fornøyelsesparken ikke åpnet enda, og vannet var alt for kaldt for bading. Det var derfor veldig stille og rolig der ute. Men opplevelsen av dette til vanlig veldig travle stedet lagt øde var likevel verdt turen! Vi var derfor fast bestemt på at vi skulle besøke dette stedet igjen, og denne gangen både bade og kanskje prøve oss på verdens eldste berg og dalbane (jeg var litt skeptisk til den delen, men Anders var veldig overtalende). Vi rakk ikke ut hit før vi dro til California, så vi tenkte av en av de siste dagene før vi dro hjem kunne være fine å å reise ut på. Men da vi skulle sjekke inn på hotellet vårt etter å ha flydd hele natten, fikk vi beskjed om at det var for tidlig for innsjekking (noe vi forsåvidt hadde fryktet). Stuptrøtte og altfor slitne for sightseeing slo vi over på plan B: sjekket inn bagasjen, pakket strandbagen og dro til Coney Island. De første timene gikk med til soving og solbrenning på stranda. Passelig utvilte og rimlig svidde startet vi sightseeingdelen, samt fornøyelsespark-delen!*

Da vi vandret nedover den befolkede boardwalken fikk vi øye på en plakat med oversikt over events på Coney Island iløpet av sesongen. Der stod det at 7. september var siste åpningsdag i sesongen. Og siden dette var 7.september var det med andre ord hell i uhell at vi ikke fikk sjekket inn på hotellet!

"SuperMario" i fastfood-boden klarte ikke motstå softismaskinens fristelser. Is er stort på Coney Island. Både softis, saftis og spesielt italiensk icecream cones, som du her ser NYPDs finest kose seg med!

Men det som er stilig her er menneskene, det finnes alt fra standard turist-kjærestepar (som oss) og lokal-familier, til gamle Vietnamveteraner med flasker i brune papirposer og uteliggere. En veldig underholdende forsamling med andre ord. Vi så det dypeste hullet noen gang gravd på en strand: Et eldre ektepar hadde med seg en kar sent i 30-årene som så litt ... eksentrisk ut. Han hadde med seg en stor spade, og på to timer hadde han gravd seg ned på ca 1,80 m! Han fikk så vidt hodet over kanten, og holdt fortsatt på da vi dro.

Bak stranda ligger det kiosker og barer, og tivoli. *Cyclone, verdens eneste berg- og dalbane av tre koster 8 dollar for din første tur, mens dersom du ønsker kjøre igjen kan du bare bli sittende og betaler kun 5 dollar for neste tur. Det står også et skilt ved vognene som sier at "re-riders" har førsterett på setene. Så her er det bare å krangle til seg forsetene og ha femmerne klare! Bygget i 1927 skulle man kanskje tro at dette ikke var all verdens til tur, men her får du valuta for pengene! (sier en Anders som så så livredd ut på bildet som ble tatt under turen at han nektet meg kjøpe det!!)

*Pariserhjulet The Wonder Wheel har ett sett med vanlige vogner og ett med svingende vogner. Disse tipper forover på skinner og gir deg følelsen av at du skal slenges ut i lufta. De annonserer med at det er det eneste i sitt slag i verden. Om så er tilfellet er ikke godt å si, reklamelovgivningen er ikke like streng i USA som hjemme. Den ble bygd i 1918 på Coney Island, og kjørte sine første turer som del av fornøyelsesparken i 1920. Med sine 16 svingende vogner og 8 stillestående (vel, stillestående å stillestående, de går jo rundt som resten av pariserhjulet!) tar opp til 144 personer av gangen. Køen er derfor ikke så avskrekkende lang. De skryter av å ha kjørt over 30 millioner turer uten uhell, og på plakaten kan man se at de for hvert år skriver på et nytt tall. I år står det altså "Never a single accident in 89 years." Pariserhjulet ble erklært et New York City landemerke i 1989.

Det meste av fornøyelsesparken er bygd for små barn, med te-kopper, karuseller, små berg og dalbaner og miniatyr "Turbo Drop" (som vi etter litt googling fant ut var det rette utrykket for de attraksjonene hvor du heises opp for så å slippes ned). Coney Island er definitivt verdt den lange togturen også i høysesongen.

"Området har dessverre vært sakte men sikker i forfall de siste 30 årene, og mange av attraksjonene sliter økonomisk. Så det kan være greit å dra så fort som mulig, og bruke noen dollar på pariserhjul og pølser for å hjelpe til å holde liv i legenden" sitat Anders. (Personlig lurer jeg på om ikke dette utsagnet kan ha noe å gjøre med det faktum at han ble lurt til å kaste piler og vinne (noe som endte med å være en svært overpriset) bamse til meg. Hehe.)

Forstørrer du bildet kan du se spennende Coney Island-detaljer i det som på avstand kan se ut som henna-tegninger. Trykk på bildet for å se det i større størrelse.

Death Valley

Månelandskapet i Death Valley bør sees fra bil, med plenty vann i reserve og aircondition på max. Og da er det litt bekymringsverdig at det står et skilt ved grensen til nasjonalparken som anbefaler at man skrur av airconditon for å unngå at motoren overopphetes.

Neste skilt advarte mot ekstrem varme, noe du definitvit vil merke om du fulgte det første skiltets råd og skrudde av airconditionen!

Heldigvis gjelder dette hovedsaklig for eldre biler, og de fleste nyere biler har ikke problemer med varmen. Temperaturen ligger rundt 40 grader C og kan komme opp i over 50 grader på sommeren. "But it's a dry heat" som de lokale trøster seg med.

Vi nådde faktisk 124 grader F, men da var det jeg som kjørte og Anders fikk prestasjonsangst med speilrefleksen, så det ble ikke foreviget desverre.

Inne i nasjonalparken er det et veldig variert landskap: rød sandstein, runde leirelignende formasjoner og sanddyner. Den uttørkede innsjøen i Badwater ligger 85,5 meter under havoverflaten, og det er stilig å stå ute på "bunnen" og se opp i fjellsiden på et merke der det står "Sea Level" (se bildet under).

Vannet blir kalt Badwater fordi det er så salt at det ikke er drikkbart.

Det ligger fortsatt litt vann der, en liten pytt som blir til av den nedbøren som treffer fjellene og renner ned under jorda og ender opp i bunnen av dalen. Vannet tar til seg mineraler fra de forskjellige bergartene og blir til slutt ikke drikkbart.

Selv etter korte turer ut av bilen ble vi småkvalme og slitne på grunn av varmen, så det var godt å sette seg inn i den kjølige lufta fra A/C'en igjen.

Skal du ut å gå i sanddynene, så ta kun med deg de tingene du ikke er redd for å få sand i: Sanden kommer til over alt! Kameralinsa til Solveig ble aldri den samme etter den turen!

Death Valley er et spektakulært sted, utrolig fascinerende landskap, men samtidig ekstremt ugjestmildt. Siste dødsfall i parken var i august i år, da en 11 år gammel gutt døde av dehydrering. Han og moren rattet rundt ute i ørkene med jeep da de kjørte seg fast i sanden og ble sittende i dagesvis. Så det kan være en ide og holde seg til hovedveiene! (Det er sjansen litt større for at noen kjører forbi om det skulle skje noe, i og med at det besøkes av en god del turister!)

Vel ute på vestsiden av dalen kjørte vi langs en liten vei sørover for å finne Ballarat, en liten prikk på kartet merket "Ghost town". Etter å ha manøvrert oss gjennom 2 mil på grusvei (hvor vi nesten kjørte på et esel) kom vi frem til det som mest så ut som et skrottun med noen gamle forfalte bygninger. Her bodde det to gamle originaler, den ene presenterte seg stolt som forvalter. Han har nok relativt rolige dager, for så mye forvaltning å skryte av var det ikke. Han kunne stolt fortelle at de kjente en norsk dame, og hun kunne jaggu drikke! Joda, sa den andre og dro på det, hun er vel egentlig alkoholiker. Herlig norgesreklame.

Det mest interessante å se i Ballarat er utvilsomt massemorderen Charles Mansons gamle pick-up. Den ble tauet til Ballarat av noen skrotnisser, sannsynligvis tidlig på 1970-tallet. Ballarat er er forøvrig en gammel "boom-town", som levde og vokste fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Som med så mange andre byer av dette slaget var det gruvedrift som holdt liv i byen, og når det var tomt for sølv forsvant folket.

 "The Caretaker"

Vel ute på vestsiden av dalen kjørte vi langs en liten vei sørover for å finne Ballarat, en liten prikk på kartet merket "Ghost town". Etter å ha manøvrert oss gjennom 2 mil på grusvei (hvor vi nesten kjørte på et esel) kom vi frem til det som så mest ut som et skrottun med noen gamle forfalte bygninger og campingvogner. Her bodde det to gamle originaler, den ene presenterte seg stolt som "The Caretaker" (forvalteren). Han har nok relativt rolige dager, for så mye forvaltning var det ikke å skryte av. Han kunne stolt fortelle at de kjente en norsk dame, og hun kunne jaggu drikke! Joda, sa den andre og dro på det, men hun var vel egentlig alkoholiker. Herlig norgesreklame.

 "No Vacancy"

Charles Mansons gamle bil.

Det mest interessante å se i Ballarat er utvilsomt massemorderen Charles Mansons gamle pick-up. Den ble tauet til Ballarat av noen skrotnisser, sannsynligvis tidlig på 1970-tallet. Ballarat er er forøvrig en gammel "boom-town", som levde og vokste fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Som med så mange andre byer av dette slaget var det gruvedrift som holdt liv i byen, og når det var tomt for sølv forsvant folket.

Viva Las Vegas

Den trafikkerte veien til høyre kalles "The Strip"

Denne livlige byen har, med sine uendelige spillehaller og karaokemaskiner, helt tydelig hentet inspirasjon fra dansebåten! (eller kan det være omvendt..?) Blinkende lamper i alle regnbuens farger møtte oss da vi cruset langsThe Strip på jakt etter hotellet vårt. Her skal det litt mer enn et neonskilt til for å skille seg ut. Det er store hoteller, alle med egene casinoer, som ligger tett i tett nedover hovedgata og utgjør The Strip. Her er det ene større og prektigere enn det andre og det er utrolig hva de gjør for å skille seg ut.

The Strip Skyline

Flere av hotellene baserer seg på miniatyrer av kjente landemerker som Eiffeltårnet, Triumfbuen, Brooklyn Bridge, The Chrysler Building, Frihetsgudinnen osv. Vel, å kalle det miniatyr er vel å ta i. De er bygget i og rundt hotellene og er hotellets varemerke og ansikt utad. Som tidligere nevnt er både Paris, New York, og Venezia representert. Ellers kan hotellene lokke med berg og dalbaner (New York New York), sirkusakt (Cirkus Cirkus), sjørøvershow (Treasure Island) og flammeshow (Mirage) for å nevne noe. Det mest kjente er kanskje fontenene i insjøen ved The Bellagio som et par ganger i timen "byr opp til dans" med et varierende reportoar av musikk, lys og fonteneshow. Dette er en by som definitivt har mest å by på etter mørkest frembrudd.

"Solnedgangen" fra bassengkanten

Formidagene bør tilbringes i aircondition eller ved et basseng, noe det finnes det riklig med. Samtlige hoteller har egene bassenger med lettkledde servittriser som tripper rundt å tar opp drinkbestillinger. Er du av den rastløse typen finnes det også flere turoperaører som tilbyr dagsturer til Hoover Dam, Zion Natinalpark, Grand Canyon og Death Valley. (Vær ops på at det de kaller en dagstur i USA fort kan sammenlignes med å kjøre tur/retur Oslo/Røros. ALT er større i Amerika.)

Utsikten fra "Eiffeltårnet"

Las Vegas er ingen vakker by i dagslys, men ønsker du likevel å våge deg ut i varmen for å utforske denne verdenskjente byen kan Freemont Street være vært et besøk. Dette er den gamle stripa som nå er gjort om til gågate (noe som er svært sjeldent i statene) og et slags levende museum. Her finner du igjen berømte neonskilt og casinofasader fra 60 og 70-tallet, og casioner i fleng - selvfølgelig. For Las Vegas er jo all about the gambling, og du vil finne deg selv styr mot et casino uansett hva du prøver på.

Freemont Street

Som vi fikk beskjed om da vi skulle sjekke inn på hotellet vårt og fikk forklart veien til rommet "You can go up there, or through there. Either way, you`r gonna have to walk through the casino first." Så om det er mat eller drikke du er på jakt etter, om du forsøker å finne et toalett eller om du rett å slett bare skal sjekke inn på hotellet ditt så må du navigere deg igjennom de gigantiske spillehallene først. Rad på rad med Slots-maskiner og småfeilte, halvgamle amerikanere med trygda eller Masterkortet godt trykt inn i spillemaskinene.

The Harrah`s Hotel & Casino

Det er også umulig å få tak på taxi uten å måtte opppsøke et casino. Som taxisjåføren vår så fint fremla det "This is not New York. You cant just hail a cab on the street. There are taxilines outside the casinos:" En annen ting som heller ikke er som New York er taxiprisene. Skal du ta deg fra den ene enden av The Strip til den andre må du regne med ca 20 $ + tips! Desverre er det ikke mange alternativene til drosjemansbilene dersom beina begynner å bli trøtte og alkoholen har inntatt kroppen. Kollektivtrafikken er mer eller mindre inteteksisterende. Det vi så av busser var en HopOn/HopOff og noen shuttles som går mellom søstercasinoene. Byen har derimot en ganske så stlig monorail som vi tenkte vi skulle sjekke ut. For å komme til denne måtte du, you guessed it, igjennom casinoene først. Det var langt å gå for å komme til stasjonen, og billettene kostet 5 $ per pers, per tur. Så siden vi kun skulle to stopp var det lite å spare både for kreditkortet og beina. All spilllrelatert parkering derimot er gratis. Skal du noe sted i Las Vegas er det altså bil som gjelder.

Monorail-stasjonen bak Bally`s Hotel & Casino

Siden vi som sakt ikke er så store på gambling, og ankom Las Vegas ganske sent valgte vi å tilbringe kvelden på det fancye hotellrommet vårt med en film. Og hva kan vel passe bedre enn å varme opp et Vegas-opphold med "Fear and loading in Las Vegas"? Kvelden etter gikk turen til Cirkus Cirkus på jakt etter karusellbar og isbjørner. Desverre fant vi ingen av delene. Utrolig nok er ikke alt som på film. Rktignok fant vi en svært roliggående karusell med spillemaskiner, men det svarte liekvel ikke helt til forventningene.

Anders gjenskaper kjente øyeblikk fra filmen.

Kanskje burde vi heller peilet oss inn på et av deres sirkusshow, men det var vi forsent ute til. Derimot fikk vi med oss både sjørøvershow, flammeshow og opp til flere av fonteneshowene, så vi får vel si oss fornøyde med gratisforestillingene!

¨ Fontene forann Bellagio

"Sirens of the TI" - sjørøvershowet utenfor Treasure Isand

Selvom Vegas er en by som aldri sover viste det seg å være vanskelig å få tak på god mat rundt midnatt. VI var sent ute med middagen opptil flere kvelder og selvom hvert hotell har minst en døgnåpen resturant så var det ikke akkurat gourmetmat som ble servert. Men da vi kom oss ut i normal middagstid fikk vi en positiv overaskelse på Outback Steakhouse hvor vi fikk servert en fantastisk biff med deilig tilbehør for en rimelig penge!

Peggy Sue`s 50`s Diner - den perfekte diner-opplevelsen på veien fra L.A. til Las Vegas.

Et annet sted som er verdt å nevne er Peggy Sue`s 50`s Diner! Et fantastisk morsomt sted å få den fulle amerikanske diner-opplevelsen. Artig, klassisk diner-meny, god mat, koselige servitører og en spennende innredning holder deg underholdt gjennom hele det gigantiske måtidet. Etter mat kan du ta en titt i 5`n`dime-butikken ved siden av, eller hva med en liten tur innom Dine-osaurus-museet i bakgården..? Bildet til venstre har vi valgt å kalle "Flygende Solveig, Skjult Dine-osaur"

Etter å ha sjekket litt priser på internett fant vi fort ut at ukedagene er svært rimlige å tilbringe i Vegas. Store, kjente hoteller har priser ned i 25 $ per dobbeltrom, og kuponger med gratis inngang til utestedene deles ut av taxisjåførene. Dersom du er på et tight budsjett, eller egentlig uansett, kan det være en idé å sjekke kupongheftet du får ved innsjekking hos de store hotellene. Her er det mye shit, men du kan også finne godbiter innimellom. For eksempel gratisbilletter til "Eiffeltårnet", noe som egentlig vil koste 10 $ per pers. USA er store på kuponger. Du finner de over alt, og du blir ikke sett på som gjerrig om du faktisk bruker dem. Tvert i mot virker det å være kotyme. Vi hadde hørt rykter om gratis drinker mens man spilte i casinoene. Men som mange av dere kasnkje vet er verken jeg eller Anders særlig store på gambling, så vi fant oss derfor 1 cents spillemaskin, la på en skrukkete dollarsedel og ventet på at de lettkledde servitrisene (på 40+) skulle komme vår vei. Etter å ha vunnet 19 cent, og forøvrig tapt en dollar satt vi der med to utvannede Cuba Libre. Du kan kanskje bli full på det på lang sikt, men da vild et nok gå med en del 1 cents. The casino allways wins.