London in pictures

Photo: Solveig Selj

New York Fashion Week - More then Fashion

 

New York Fashion Week is so much more then fashion! Er man heldig kommer på en Opening Night i Hells Kitchen kan man finne gate etter gate og etasje på etjase med spennende galleri åpninger, interesante mennesker og gratis alkohol.

 

Lekker kunst, i orginale lokaler som man aldri ville funnet frem til uten en lokal-kjent! Inn en industri-dør, opp fire smale trapper, til venstre inn en sliten gang og plutselig befant du deg på en fancy Modern Art Galleri Opening med kanapeer og champange. Og når de gikk tom for champangen var det bare å spasere over gata, eller inn døren ved siden av. Det var litt som et gammelt Super Mario-spill. Uendelig med dører å velge mellom, og ca 80 % av dem gjemte spennende happenings av ymse slag.

 

Noe mer forstyrrende enn annet.

Brooklyn

Brooklyn hadde vært den fjerde største byen i USA dersom det ikke hadde vært en bydel i New York. Så akkurat som med Manhattan er det greit å vite hva man er på utkikk etter før man drar over East River (som egentlig ikke er elv, men en del av Atlanterhavet). Bklyn (som de lokale forkorter det) er ikke mer utrygt enn de fleste andre storbyer, men det kan være greit å ikke svinge kameraet over hodet mens man vifter med dollars, og å holde seg unna bakgater man får dårlig magefølelse av.

I Williamsburg er det "hippe og kule", som det heter på ungdomskolelærebok-språk, New York samlet. Hipt som i kunstnere og avant garde. For kun få år siden var dette et forfalt gammelt industriområde, som byplanleggerne nå har lagt om til leiligheter. Langs Bedford Avenue ligger det tett med cafeer, barer, platebutikker og secondhandbutikker.

På Whyte avenue @ 11th street ligger Brooklyn Brewery. Der er det ølsmaking (type langbord, bar og god stemning) på fredager og omvisninger på lørdager. Vær obs på at du ikke får gratis øl på turen, men så er den til gjengjeld gratis. Og du får kjøpe øl til 4$ stykket av et av de bedre mikrobryggeriene i USA, så da er det ikke så gæli allikevel. Og så er bongene (ingen kontanter i baren) freshe små trebrikker med logo på.

Prospect Park er ikke like stor som Central Park, men minst like trivelig. Stemningen her virket god, en del ballspill og trimmere på sykkel og joggesko. Men her har de også grillplasser der man kan bruke de offentlige grillene, så der ligger de et hakk foran Central Park i brukervennlighet.

Park Slope, har 5th Avenue som en slags hovedgate. Dette minner på mange måter om Markveien, med kafeer og småbutikker.  Vi så ingen barnevognmafia lik den du finner på Grünerløkka, men det kan nok dessverre ikke utelukkes at de kommer frem og dominerer terrenget i helgene. Det er ganske avslappende å gå der og rusle, og du får senket skuldrende litt etter å ha blitt klemt mellom skyskrapere på Manhattan.

Coney Island

Der N-toget gjennom Brooklyn har sin endestasjon ligger stranda på Coney Island. Mest berømt er nok plankefortauet - the boardwalk - som ligger langs stranda. Det er en tydelig forskjell på denne stranda og en typisk strand i LA. Ikke så rent og pent, ikke så blått hav, ikke like fin sand. Men folk koser seg her med forskjellige sysler likevel. Drager er populært. Andre tilbud som å skyte paintball på levende targets finnes også på denne noe anderledes fornøyelsesparken/stranda.

Det er viktig å påpeke at "The Freak" ikke er et dyr, men et menneske. Coney Island er nemlig sterkt imot misbruk av dyr. Du finner derfor ingen fotballsparkende elefanter eller ringhoppende løver i denne parken.
Og selvom det er et stykke å reise fra Manhattan ut hit så er det likevel ganske luksus å kunne ta banen for kun $ 2,25 å slippe unna byens stress og mas på en strålende solskinnsdag.
Vi besøkte Coney Island første gang på våren 2007. Da var fornøyelsesparken ikke åpnet enda, og vannet var alt for kaldt for bading. Det var derfor veldig stille og rolig der ute. Men opplevelsen av dette til vanlig veldig travle stedet lagt øde var likevel verdt turen! Vi var derfor fast bestemt på at vi skulle besøke dette stedet igjen, og denne gangen både bade og kanskje prøve oss på verdens eldste berg og dalbane (jeg var litt skeptisk til den delen, men Anders var veldig overtalende). Vi rakk ikke ut hit før vi dro til California, så vi tenkte av en av de siste dagene før vi dro hjem kunne være fine å å reise ut på. Men da vi skulle sjekke inn på hotellet vårt etter å ha flydd hele natten, fikk vi beskjed om at det var for tidlig for innsjekking (noe vi forsåvidt hadde fryktet). Stuptrøtte og altfor slitne for sightseeing slo vi over på plan B: sjekket inn bagasjen, pakket strandbagen og dro til Coney Island. De første timene gikk med til soving og solbrenning på stranda. Passelig utvilte og rimlig svidde startet vi sightseeingdelen, samt fornøyelsespark-delen!*

Da vi vandret nedover den befolkede boardwalken fikk vi øye på en plakat med oversikt over events på Coney Island iløpet av sesongen. Der stod det at 7. september var siste åpningsdag i sesongen. Og siden dette var 7.september var det med andre ord hell i uhell at vi ikke fikk sjekket inn på hotellet!

"SuperMario" i fastfood-boden klarte ikke motstå softismaskinens fristelser. Is er stort på Coney Island. Både softis, saftis og spesielt italiensk icecream cones, som du her ser NYPDs finest kose seg med!

Men det som er stilig her er menneskene, det finnes alt fra standard turist-kjærestepar (som oss) og lokal-familier, til gamle Vietnamveteraner med flasker i brune papirposer og uteliggere. En veldig underholdende forsamling med andre ord. Vi så det dypeste hullet noen gang gravd på en strand: Et eldre ektepar hadde med seg en kar sent i 30-årene som så litt ... eksentrisk ut. Han hadde med seg en stor spade, og på to timer hadde han gravd seg ned på ca 1,80 m! Han fikk så vidt hodet over kanten, og holdt fortsatt på da vi dro.

Bak stranda ligger det kiosker og barer, og tivoli. *Cyclone, verdens eneste berg- og dalbane av tre koster 8 dollar for din første tur, mens dersom du ønsker kjøre igjen kan du bare bli sittende og betaler kun 5 dollar for neste tur. Det står også et skilt ved vognene som sier at "re-riders" har førsterett på setene. Så her er det bare å krangle til seg forsetene og ha femmerne klare! Bygget i 1927 skulle man kanskje tro at dette ikke var all verdens til tur, men her får du valuta for pengene! (sier en Anders som så så livredd ut på bildet som ble tatt under turen at han nektet meg kjøpe det!!)

*Pariserhjulet The Wonder Wheel har ett sett med vanlige vogner og ett med svingende vogner. Disse tipper forover på skinner og gir deg følelsen av at du skal slenges ut i lufta. De annonserer med at det er det eneste i sitt slag i verden. Om så er tilfellet er ikke godt å si, reklamelovgivningen er ikke like streng i USA som hjemme. Den ble bygd i 1918 på Coney Island, og kjørte sine første turer som del av fornøyelsesparken i 1920. Med sine 16 svingende vogner og 8 stillestående (vel, stillestående å stillestående, de går jo rundt som resten av pariserhjulet!) tar opp til 144 personer av gangen. Køen er derfor ikke så avskrekkende lang. De skryter av å ha kjørt over 30 millioner turer uten uhell, og på plakaten kan man se at de for hvert år skriver på et nytt tall. I år står det altså "Never a single accident in 89 years." Pariserhjulet ble erklært et New York City landemerke i 1989.

Det meste av fornøyelsesparken er bygd for små barn, med te-kopper, karuseller, små berg og dalbaner og miniatyr "Turbo Drop" (som vi etter litt googling fant ut var det rette utrykket for de attraksjonene hvor du heises opp for så å slippes ned). Coney Island er definitivt verdt den lange togturen også i høysesongen.

"Området har dessverre vært sakte men sikker i forfall de siste 30 årene, og mange av attraksjonene sliter økonomisk. Så det kan være greit å dra så fort som mulig, og bruke noen dollar på pariserhjul og pølser for å hjelpe til å holde liv i legenden" sitat Anders. (Personlig lurer jeg på om ikke dette utsagnet kan ha noe å gjøre med det faktum at han ble lurt til å kaste piler og vinne (noe som endte med å være en svært overpriset) bamse til meg. Hehe.)

Forstørrer du bildet kan du se spennende Coney Island-detaljer i det som på avstand kan se ut som henna-tegninger. Trykk på bildet for å se det i større størrelse.

Death Valley

Månelandskapet i Death Valley bør sees fra bil, med plenty vann i reserve og aircondition på max. Og da er det litt bekymringsverdig at det står et skilt ved grensen til nasjonalparken som anbefaler at man skrur av airconditon for å unngå at motoren overopphetes.

Neste skilt advarte mot ekstrem varme, noe du definitvit vil merke om du fulgte det første skiltets råd og skrudde av airconditionen!

Heldigvis gjelder dette hovedsaklig for eldre biler, og de fleste nyere biler har ikke problemer med varmen. Temperaturen ligger rundt 40 grader C og kan komme opp i over 50 grader på sommeren. "But it's a dry heat" som de lokale trøster seg med.

Vi nådde faktisk 124 grader F, men da var det jeg som kjørte og Anders fikk prestasjonsangst med speilrefleksen, så det ble ikke foreviget desverre.

Inne i nasjonalparken er det et veldig variert landskap: rød sandstein, runde leirelignende formasjoner og sanddyner. Den uttørkede innsjøen i Badwater ligger 85,5 meter under havoverflaten, og det er stilig å stå ute på "bunnen" og se opp i fjellsiden på et merke der det står "Sea Level" (se bildet under).

Vannet blir kalt Badwater fordi det er så salt at det ikke er drikkbart.

Det ligger fortsatt litt vann der, en liten pytt som blir til av den nedbøren som treffer fjellene og renner ned under jorda og ender opp i bunnen av dalen. Vannet tar til seg mineraler fra de forskjellige bergartene og blir til slutt ikke drikkbart.

Selv etter korte turer ut av bilen ble vi småkvalme og slitne på grunn av varmen, så det var godt å sette seg inn i den kjølige lufta fra A/C'en igjen.

Skal du ut å gå i sanddynene, så ta kun med deg de tingene du ikke er redd for å få sand i: Sanden kommer til over alt! Kameralinsa til Solveig ble aldri den samme etter den turen!

Death Valley er et spektakulært sted, utrolig fascinerende landskap, men samtidig ekstremt ugjestmildt. Siste dødsfall i parken var i august i år, da en 11 år gammel gutt døde av dehydrering. Han og moren rattet rundt ute i ørkene med jeep da de kjørte seg fast i sanden og ble sittende i dagesvis. Så det kan være en ide og holde seg til hovedveiene! (Det er sjansen litt større for at noen kjører forbi om det skulle skje noe, i og med at det besøkes av en god del turister!)

Vel ute på vestsiden av dalen kjørte vi langs en liten vei sørover for å finne Ballarat, en liten prikk på kartet merket "Ghost town". Etter å ha manøvrert oss gjennom 2 mil på grusvei (hvor vi nesten kjørte på et esel) kom vi frem til det som mest så ut som et skrottun med noen gamle forfalte bygninger. Her bodde det to gamle originaler, den ene presenterte seg stolt som forvalter. Han har nok relativt rolige dager, for så mye forvaltning å skryte av var det ikke. Han kunne stolt fortelle at de kjente en norsk dame, og hun kunne jaggu drikke! Joda, sa den andre og dro på det, hun er vel egentlig alkoholiker. Herlig norgesreklame.

Det mest interessante å se i Ballarat er utvilsomt massemorderen Charles Mansons gamle pick-up. Den ble tauet til Ballarat av noen skrotnisser, sannsynligvis tidlig på 1970-tallet. Ballarat er er forøvrig en gammel "boom-town", som levde og vokste fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Som med så mange andre byer av dette slaget var det gruvedrift som holdt liv i byen, og når det var tomt for sølv forsvant folket.

 "The Caretaker"

Vel ute på vestsiden av dalen kjørte vi langs en liten vei sørover for å finne Ballarat, en liten prikk på kartet merket "Ghost town". Etter å ha manøvrert oss gjennom 2 mil på grusvei (hvor vi nesten kjørte på et esel) kom vi frem til det som så mest ut som et skrottun med noen gamle forfalte bygninger og campingvogner. Her bodde det to gamle originaler, den ene presenterte seg stolt som "The Caretaker" (forvalteren). Han har nok relativt rolige dager, for så mye forvaltning var det ikke å skryte av. Han kunne stolt fortelle at de kjente en norsk dame, og hun kunne jaggu drikke! Joda, sa den andre og dro på det, men hun var vel egentlig alkoholiker. Herlig norgesreklame.

 "No Vacancy"

Charles Mansons gamle bil.

Det mest interessante å se i Ballarat er utvilsomt massemorderen Charles Mansons gamle pick-up. Den ble tauet til Ballarat av noen skrotnisser, sannsynligvis tidlig på 1970-tallet. Ballarat er er forøvrig en gammel "boom-town", som levde og vokste fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Som med så mange andre byer av dette slaget var det gruvedrift som holdt liv i byen, og når det var tomt for sølv forsvant folket.